BearCYs Norsk Rettskrivning

I de aller fleste land vi kan sammenlikne oss med, har de et "riksspråk" som de bruker for å gjøre seg forstått i skrift og tale i offisielle sammenhenger. Også i forhold til utlendinger som har lært seg språket, og som de ønsker å gjøre seg forstått i forhold til. Der snakker man ett språk sammen med familie og venner, og et annet språk i media og sammen med folk fra andre landsdeler som ikke forstår ens egen sære dialekt. Dette fordi man ønsker å gjøre seg forstått så man slipper å la seg misforstå og derved risikere å skape uønsket uvennskap, krig eller krangler.

I Norge har vi derimot mistet riksspråket vårt, på grunn av vår sære, kranglevorne natur, hvor vi tenker som så at «—Det viktigste ikke er å la meg bli forstått av andre, men derimot for en hver pris å bevare min sære identitet». Akkurat som om det plutselig skulle være umulig å bevare identiteten vår når vi lærer å bruke flere språk? Individ som Ivar AASEN og Alf PRØYSEN har vært sterke pådrivere her. Ikke for å påstå at jeg misliker noen av dem for arbeidet de har gjort eller hva de har laget, men fordi jeg misliker de byråkrater som har misforstått denne identitets-tilbedelsen og alle de resultatet dette har fått for dagens unge, som ikke lenger lærer å gjøre seg forsvarlig forstått på skolen. I stedet lærer de unge i dag å la seg misforstå og til og med å ufrivillig være med på å skape uvennskap, krig og krangler.

Norsk rettskrivning er et tema som ofte forsømmes i dagens skriftspråk. Årsaken til dette, ser jeg som en følge av at Microsoft (sitt ordrettingsprogram av uerfarne databrukere mistolkes som en "diktator" i motsetning til å være et "primitivt hjelpeverktøy som må korrigeres ved å legge til ord i brukerordlisten") og umodne journalister i nyhetsmedia har overtatt rollen som rollemodeller i skrift og tale, og siden journalister sjelden tar seg tid til å gjennomlese det de har skrevet før de gir det ut (fordi prioriterer å respektere én eller annen deadline i stedet), blir språket de bruker ofte mangelfullt og dårlig, slik at det lett kan mistolkes og skape unødige rykter, forvirring og til og med krig.

Dialekt og talespråk, som for eksempel Vestkant-Oslo («—Det er jo bare på Holmenkollen det bor folk!»), Nynorsk, Østkant-Oslo, Nordnorsk, Trøndersk, Nøttlending, Vestlending, Sørlending, Sogn-, og Fyresdaling er én ting. Det er noe man snakker, hvor man derfor har fordelen av å kunne bruke trykk og tonem for å spesifisere hva man mener. Riksmål er noe helt annet. Det er noe man skriver for å slippe å la seg misforstå:

Jeg har her tatt med noen av de vanligste feil, samt en del vitser:

Johan BORGEN, en kjent norsk forfatter, har skrevet følgende vitser:

I dagens Norge skal vi ha to språk. Når vi oversetter riksmål til den nye norska, eh; -sken vår gjør vi språket vårt så mye rikere, med mange forskjellige ord som spesifiserer hva vi mener med setningene våre, til dømes. Ta for eksempel denne gamle, snirklete setningen: «—Som forholdene er nu, har man ikke anledning til å gripe sjansen når det passer én, untagen i visse tilfelle». Når vi oversetter denne setningen til nynorsk, får vi: «—Som høven er no, har ein ikkje høve til å gripe høvet når det høver ein, unntatt i visse høve».

«—Han forsto barnet og dét forsto ham». Altfor komplisert! Nu heter det bare han: «—Han forsto barnet og dét forsto han». —At han gjorde, altså. Her faller betydningen av setningen fullstendig bort. Barnets identitet uteblir fullstendig, og det blir omgjort til et umælende dyr.

«—Har de forresten høyrt at arbeiarararararane / arbeidsstokken ved Orkdal Sagbruk vart oppsagd?» —At de lot seg si opp, med andre ord; ikke sagd opp i småbiter og drept.

Andre kjente vitser er kommafeilen: «—Skyt ham ikke vent til jeg kommer!», som enten kan bety: «—Skyt ham ikke, vent til jeg kommer!» eller «—Skyt ham, ikke vent til jeg kommer!» Her kan altså misforståelsen og den medfølgende antagelsen få katastrofale følger.

Ved hjelp av en gjennomgående talefeil til journalister i TV og aviser er det i dag – både på norsk og svensk – tillatt å skrive tittelen "resiskjør"; som jeg da altså kan velge å anta at skal beskrive et menneske som er skjør i hodet, og som har resien i en dans, i et skuespill eller i en film; hva nå enn dét kan være for noe rart? Før hadde tittelen det umulige navnet: Regissør eller uttalt: "Resjissør", hvor arbeidet de utførte kaltes regi eller "resji".

En annen alminnelig talefeil blant journalister er navnet til den polske konsentrasjonsleiren Auschwitz, som gjennomgående av mehéer i nyhetsmedia i dag uttales ausvitsj; kanskje fordi de har lært at "aus" på tysk betyr "av" og "svitsj" kan bety "lysbryter"? Man "svitsjet" jo livet "av" ti millioner uønskede intellektuelle individ i disse leirene under den annen verdenskrig, fordi de så uforskammet tillot seg å tenke og resonnere tilstrekkelig til å kunne tilgi og derfor unngå den for nazistene så livsviktige syndebukkmentaliteten?

Umiddelbar feiluttales ofte av journalister som U-middelbar i stedet for umiddelbar, som det heter på korrekt riksnorsk. Det samme gjelder forresten også for øvrige ord som begynner med U.

Prossesorer feiluttales ofte av journalister som prosessorer i stedet for prossesorer. Her heter det på korrekt riksnorsk gjennomgående: én traktor, flere traktorer; én lektor, flere lektorer; én radiator, flere radiatorer; én professor, flere professorer; og så videre i det uendelige. Unntaket her er én korridor, flere korridorer; men her er det i éntallsformen at unntaket gjelder.

Nå skal man heller ikke lengre uttale kj- eller tj-lyden, men oversette den til sj- eller skj-lyden i stedet. Når min venn sier "sju-sju" i stedet for både "syv-syv" (som kan være en presisering av enkeltsifrene i tallet 77), og "syv og tyve" (27), må jeg alltid stoppe opp og be ham om å presisere hva han mener, før jeg kan la ham fullføre det han forsøker å si.

"Skjære deg" kan i dag også både bety at du skjærer deg på en kniv, like godt som det kan bety "kjære deg".

Regelen med infinitivsmerket "å" og bindeordet "og" er enkel å forholde deg til når du vender deg til å bruke fortidstesten:

—Kommer tilbake med eksempler når jeg kommer på noen; derfor denne farven… ;o)

Semikolon ; brukes i stedet for komma , når du skal skrive en forklarende setning til den du akkurat har skrevet; for å forklare nærmere hva du mener.

Kolon : bruker du når du skal sitere eller fremsi noe. I svensk rettskrivning brukes også kolon midt i svært mange forskjellige ordforkortelser, som for eksempel c:a (som på norsk heter ca.) i forkortelsen for det omtrentlige ordet cirka.

Når man i dag legger sporadiske dialektiske uttaleord inn i skriftspråket og skriver:

• "vis" (når du tillater deg å tenke tilstrekkelig blir du vis)

• "viss" (jeg liker bare en viss type potetgull)

• "vist" (har jeg vist deg utstillingen min?) eller

• "visst" (ja, det kan jeg visst, det, så!)

…i stedet for "hvis" (hvis du leter, vil du finne), er det ofte vanskelig å få med seg hva som står skrevet, fordi du hele tiden må se tilbake på det du akkurat har lest, og fabulere og smake på setningen flere ganger, inntil du finner ut hva forfatteren av teksten egentlig mener å gi uttrykk for; meningen bak ordene.

Det samme problemet får vi med ordet "hverken det éne eller det annet", som ofte staves som en verk i bestemt form; som "den ubehagelige verken i tanna som smerter og gjør vondt". I det diktatoriske tekstbehandlingsprogrammet Microsoft Word blir ordet automatisk "rettet" fra "hverken" til "verken", hvis du ikke arresterer programmet og sletter dette ordet i automatrettingsfunksjonen. Disse ordene uttales helt forskjellig, derfor blir det både forvirrende og misvisende for leseren å bytte dem om. Det er bare i dikt eller sanger som er skrevet på dialekt eller i det kunstige dialektskriftspråket Nynorsk at man bør kunne tillate seg å bruke ordet "verken" i stedet for "hverken".

Når vi fjerner halvparten av ordene i språket vårt, blir det svært vanskelig å uttrykke oss presist skriftlig. Nynorsk er et slikt lekeskriftspråk for ulydige barn. I likhet med Esperanto er det tilsynelatende enkelt å lære seg, men samtidig lett å gjøre seg misforstått på. Det er ikke for ingenting at det juridiske fakultet benytter seg av riksmål den dag i dag. Det er imperativt (uhyre viktig) at vi ikke misforstår det skrevne ord i lover og regler. Da kan vi i verste fall risikere å havne i fengsel på grunn av at vi har misforstått grammatikken i lovene våre, eller oppnå at lovene ikke blir forventet fulgt; nettopp av samme grunn.

Ikke slik å forstå at jeg misliker nynorsk. Jeg synes det er deilig å lese dikt som er skrevet på nynorsk; det samme gjelder for skjønnlitteratur. Men hver ting til sin tid! Å misbruke nynorsk i offisielle sammenheng opplever jeg som uforstandige og tanketomme overgrep:

«—Det er farleg å tenkje for mykje, for då blir du automatisk gal, og så hamnar du på sinnessjukehus og då sviktar du alt og alle!»

«—Si meg; gjør det vondt å tenke, eller?»

Aksenter er en annen ting: Vi vet alle at det heter Kafé; ikke Kafè. Kafé med aksent akutt ´ uttales med lang og tynn E, mens Kafè med aksent grav ` uttales med kort Æ i stedet. Dette har å gjøre med PC-tastatur som gjør det vanskelig for folk som ikke gidder å spørre (fordi de lar seg skremme av tanken på å dumme seg ut, slik at de derfor ikke oppnår annet enn nettopp å gjøre dét), eller at de rett og slett ikke gidder å tenke tilstrekkelig til at de ser at det er noen forskjell:

For å få frem aksent akutt ´ («—Som går opp til Gud») på tastaturet, holder du AltGr-tasten nede mens du trykker på \-tasten (AltGr-tasten ligger like til høyre for mellomromstasten, mens \-tasten ligger mellom + eller ?-tasten og bakoversteg-tasten), hvorpå du skriver E-en for å få frem tegnet.

For å få frem aksent grav ` («—Som går ned i graven») på tastaturet, holder du shift-tasten nede mens du trykker på \-tasten (shift-tasten bruker du for å få frem STORE bokstaver i Navn og ved Begynnelsen av setninger).

Mange velger også av én eller annen grunn å bruke aksent akutt ´ eller aksent grav ` i stedet for ' når de skal skrive apostrof. ' er apostroftasten som ligger mellom Æ- og Enter- eller linjeskifttasten. Apostrof brukes i engelsk: It's a beautiful day! (Når du holder shift-tasten nede samtidig som du trykker på apostroftasten, får du frem tegnet Asterisk * som kan brukes i stedet for ingen, ett eller flere tegn i søk på PC-en. (Da kan du også bruke spørsmålstegn ? i stedet for ett tegn du ikke kjenner men vet at skal være der.) Dette tegnet er opphavet til navnet til luringen Asterix i tegneserien "Asterix & Obelix"; hvor Obelix kommer av ordet obelisk; som er et annet ord for bautastein. Alle navnene i denne tegneserien beskriver mer eller mindre alltid hva de gjør eller er.)

Trema ¨ brukes over en vokal for å fortelle at den skal uttales atskilt fra foregående vokal, og ikke i diftong: Som i Citroën, Israël og Zaïre. Trema kan også brukes over A, O og U for å skape svenske eller tyske spesialvokaler: Ä, ö og ü. Da kalles tegnet ofte i stedet for "tødler".

Tilde ~ som du trenger i spansk (ñ), portugisisk (ã og õ) og alene i enkelte www-adresser, får du frem ved å holde AltGr-tasten nede mens du trykker på trema-tasten, for så å trykke enten n, a, o eller mellomromstasten; alt avhengig av om hva den skal brukes til.

Tankestrek – brukes – med et mellomrom på hver side – for å skille innskutte bisetninger. Du får den frem ved å holde Alt-tasten (til venstre for mellomromstasten) nede mens du "slår" sifrene 0 5 1 0 på det numériske tastaturet under NumLock-lampa. Når du så slipper Alt-tasten, dukker tegnet opp. Du kan bare gjøre dette mens NumLock-lampa lyser.

Utropsstrek — brukes for å fortelle at setningen som følger er et sitat:

«—Slik skal det gjøres!» sa han. Du får den frem ved å holde Alt-tasten nede mens du "slår" sifrene 0 1 5 1 på det numériske tastaturet.

I norsk rettskrivning brukes tankestreken som vist over, mens i engelsk rettskrivning brukes utropsstreken i stedet for—og da uten mellomrom—både i England og i USA.

Anførselstegnene « og » brukes for å fortelle at setningen mellom dem er et sitat: «—Slik skal det gjøres!» sa hun. Du får dem frem ved å holde Alt-tasten nede mens du "slår" 1 7 4 for « og 1 7 5 for ». I dansk rettskrivning brukes de motsatt av slik den brukes i norsk, svensk og engelsk rettskrivning, med » i begynnelsen av setningen og « til slutt.

Gåseøyne " brukes som erstatning for anførselstegnene, der disse kan være vanskelige å få tak i; for eksempel når vi skriver håndskrift. Ellers brukes de for å fremheve spesielle tegn, ord eller uttrykk.

Tre prikker … i slutten av setninger som mangler slutt, får du frem ved å holde Alt-tasten nede mens du "slår" 0 1 3 3 på det numériske tastaturet. I tekstbehandlingsprogrammet Microsoft Word kan du holde AltGr-tasten nede mens du trykker på punktum . for å få frem dette tegnet. Her kan du også trykke på punktum tre ganger for så å trykke på mellomromstasten. Dette fordi at Word har mulighet til å legge inn mange slike spesialtaster; også for – blant svært mye annet du måtte ønske å legge inn – tanke- og utropsstrek, samt også pil fra skrifttypen Wingdings, hvor "-->" = "à" og "<--" = "ß".

—Dett var dett for denne gang…

Har du flere forslag til hva jeg kan skrive her, ikke nøl med å skrive det ned og sende det til meg! :o)

Klem fra BearCY.