Sykdom og Evig Liv?

«Kroppen din består som kjent av 80% vann. Men visste du at minst 90% av cellene i kroppen din er bakterier? (OBS! I antall; ikke i størrelse! :o) Og at 70% av arvematerialet i dine egne celler kommer av virusrester som har hengt seg på arvematerialet opp gjennom hele menneskets historie?
—Du er aldri alene!»

Jeg styrer unna folk med kjønnssykdommer ved å føle på utstrålingen deres. Ikke for nødvendigvis å unngå eventuelle bakterier eller antistoffer mot «virus» som vedkommende selv ikke er klar over, men i særdeleshet for å styre unna mennesker som velger å misbruke sin hellige frie vilje til å tro (og derved skape nødvendigheten av) at jeg også må la meg smitte av sykdommene deres og videre «bli syk» av dem. Å måtte la seg tvinge til å leve opp til slik hensynsløs tro, er forferdelig selvdestruktivt, og noe jeg legger min ære i å unngå.

I kroppen vår har vi gjester som er her for å utføre en viktig funksjon. De er ikke i veien, de er ikke farlige og de er ikke snyltere. De er samarbeidspartnere og hjelpere. Og i tillegg adopterer de våre følelser direkte, og slipper derved å inkarnere sine egne menneskekropper for å skaffe seg slikt.

Meningen med alt liv i den fysiske virkelighet, er å samle på følelser. Følelser er konsentrerte erfaringer lagret i auraen vår. De er det éneste vi tar med oss når vi forlater den tredimensjonale virkeligheten for å gå over i den virkeligheten de som ikke ønsker å vite bedre velger å kalle «død».

Vi er alle evige i Gud. Gud = summen av Alt og Alle. Men i vår Bakvendte oppfattelse av virkeligheten, kan vi kanskje heller med fordel velge å kalle Gud for den åndelige summen av alt og alle. Vet du ikke av erfaring at du også er en uunnværlig og uatskillelig del av Gud, er det jo vanskelig å forholde seg til det.

Når det gjelder «virus», så er det en ganske bakvendt og morsom greie. Virus i seg selv eksisterer ikke. Virus er et navn vitenskapen bruker på noe de ikke vet hva er. Hva de finner når de tror du er smittet med et virus, er antistoffene i blodet ditt. Hva som skjer i virkeligheten er hva som skapes av Gud hele tiden. Og siden vi alle er hver vår del av Gud, er det vi selv som skaper alt som skjer med oss.

Du har kanskje hørt om den kollektive bevissthet? Det er denne vi benytter oss av for å kunne se hverandre fysisk, være enige om alt som finnes og alle som er. Det er den kollektive bevissthet som gjør det mulig for oss å være enige om forskjellige ting; at grønt er en farve som vi kan kjenne igjen som grønn, for eksempel.

For å kunne respektere en annens hellige frie vilje, må jeg først gjøre meg i stand til å respektere min egen. Uten min egen hellige frie viljes respekt, kan jeg heller ikke gjenkjenne noen annens. Når jeg respekterer mine gjesters hellige frie viljer, respekterer også de min. For de er av Gud og derfor ikke i stand til å skille seg fra sine egne hellige frie viljer. De er hva vi så bakvendt velger å kalle «umælende dyr». Det er bare vi som er døve. De er mælende nok, de. I Gud.

Gud kan vi også omdøpe til «den kollektive bevissthet», som vi kun kommer i kontakt med fullstendig i de øyeblikk vi er i kontakt med våre egne evige Sjeler. Våre uatskillelige og uunnværlige Deler av Gud; sagt på en annen måte.

Den kollektive bevissthet er hva vi mer eller mindre ubevisst (med vår hellige frie vilje) velger å tro på (skape inn i den fysiske virkeligheten med vår Gudegitte skaperevne) som sant. Dette blir således til den «kollektive sannhet».

«Vitenskapen» er en slik subjektiv «kollektiv sannhet» som vi alle mer eller mindre ubevisst velger å være enige om, som «vår sannhet». I motsetning til alle andre kulturers… «Kristendommen» er en annen slik subjektiv «sannhet», som jo faktisk var forutsetningen for den ateïstiske. For i religion, lar du den delen av deg som er ett med Gud, tilsynelatende «forsvinne» ut av deg, og tilsynelatende for deg, gå inn i det idolet (den antikrist) som du til enhver tid måtte velge å «tilbe» (gi fra deg alle dine Gudegitte evner til; selv om det bare er du som kan bruke dem; de er jo dine – kun for deg å benytte deg av i samarbeid med din egen hellige frie vilje!).

Når du velger å tilbe en ting som om den var din mester og din hersker, ja da omskaper du deg selv til en skygge av deg selv. Da tillater du deg å føle deg svak, ubetydelig, dum, smertende, trist, melankolsk, medlidende og selvmedlidende, usympatisk, såret, irritert, provosert ut av fatning, vettskremt av dine egne projeksjoner, aggressiv og i forsvars posisjon, etterhvert også syk og død.

Dette er ingen verdig oppførsel for en Gud. Ta deg sammen!

Men det var på dette grunnlag at enkelte begynte å stille spørsmålstegn ved gudebildet til kulturen de levde i. Jahvé, eller Jehovah, er en slik avgudsbilde-ting som har fått altfor mye oppmerksomhet fra altfor mange individer gjennom altfor lang tid. Det er jo Vi som er Gud. Ikke Jahvé for oss. Jahvé er en ting som er konstruert av mennesker. Om disse mennesker hadde en mer avansert teknologi enn oss, så spiller ikke det noen særlig rolle. Jahvé får ikke noe mer makt av den grunn. Den bare synes mer farlig.

Når Jahvé ikke befinner seg personlig i vår nærhet; noe han normalt ikke vil gjøre på rundt 1.600 år ennå (skrevet i 2001), så er det ikke farlig, eller verd å tilbe for noen som helst. Den er derimot verd vår alles respekt og høflighet. Likesom vi er verd dennes.

I Gud er vi alt og alle likeverdige.

Ateïsmen er et resultat av menneskers tenkning som har brutt ut fra den dogmatiske læresetningdyrkelsen som selvundertrykkende religioner er så infisert med. Når likeverdige deler av Gud velger å bruke sin skaperevne til å bevisst velge å tro at en læresetning er Sannheten med stor S, så gjør de det ved sin tro mulig for resten av virkeligheten å måtte forholde seg til òg. Her snakker vi om to eller flere likeverdige utgaver av Skaperen av universet som ved sin tro på den skaper virkeligheten slik Gud vil. Når disse tror (velger å bruke sin eneste og Gudegitte måte å skape noe fysisk på) at noe tros mulig og blir sant, ja, da er det sant også for resten av verden, inntil det motsatte er åpenbart for alle å se og forholde seg til. Derfor er læresetninger så farlige å forholde seg til.

Erfar alt selv, og skap deg således tillit til din egen sannhet om deg selv. For det du erfarer, tror du på som sant som en følge av erfaringen. Ikke som en følge av idéen som forårsaket den og hvor den egentlig kom fra. De aller fleste som velger å tro at de erfarer alt selv og således oppnår anledning til å skape sin egen sannhet og virkelighet trygg og fri og glad, bygger i virkeligheten bare på læresetningene fra i går. De skaper ikke sin egen sannhet, de skaper bare sin egen versjon av den kollektive sannheten i kulturen som de også jo automatisk tror mulig og derfor opplever at de tilhører. Og da vil de jo oppleve tildels store utfordringer i møte med andre kulturer (hos andre raser eller arter av inkarnerende Guder i universet vårt; slik som du som leser dette måtte finne på å velge å være eller kle deg ut som; hvilket jo ikke raker meg og er privat og hellig for deg å forholde deg til).

Riktignok med andre måter å resonnere på. Også fordi de til enhver tid anser seg selv å være allvitende, eller i det minste i stand til å skaffe seg tilsvarende informasjon som de til enhver tid føler at de trenger i sin del av virkeligheten. Og siden de aller fleste som ikke kjenner seg selv, eller vet hva de egentlig er verd, av én eller annen merkelig grunn velger å leke filmfremviser, for på denne snodige måten å skaffe seg illusjonen om at de eier «evnen» til å projisere sin egen versjon av virkeligheten over på sine omgivelser, for videre å tro at virkeligheten er de sidene ved dem selv som de i øyeblikket ikke føler seg modne til å forholde seg til, skaper de av virkeligheten en éneste stor syndebukk for deres egne mangelfullt utviklede sjelsevner.

«Rasisme» kaller vi det i praksis.

Og det er dessverre altfor vanlig i vår kultur. Det er bare en liten del av all den frykt vi har adoptert fra idoler som Jahvé eller Hitler.

Når vitenskapen stolt proklamerer at det ikke finnes noen gud, tar de med som en forutsetning at vi snakker om en spesiell personifisert gud, og da har de rett. Det finnes ingen slik gud som Jahvé eller Hitler. Den guden som finnes, er oss alle og alt vi omgir oss med. Det er når vi tillater oss å la oss opplyse om dette faktum, at vi etterhvert velger å la oss påvirke til å våkne opp fra drømmen om det hevngjerrige gudebildet som drepte alle som kom i dets vei.

Eller på apatien som Ateïsmen bringer med seg. Når du ikke lenger tror at du er Gud, og ikke lenger tror at noen andre utgaver av Gud er mulig å tro på. Da kaster du «barnet» ut med «badevannet». Dét er ikke særlig lurt i en verden som vår. Da omskaper du den nemlig til ditt eget private lille helvete, bare for stakkars lille deg og alle de sårbare fantasiene og projeksjonene som vi fortsatt helt ubevisst filmfremviser på alt og alle de vi omgir oss med.

Så lenge du fortsetter å la deg mobbe til å være en lydig medskaper av virkeligheten av de som egentlig styrer her. Hvis styre blir oppløst i år 2150 eller deromkring i følge astrologene, da vi går over i det de kaller Vannmannens tidsalder. I vår, ennå Fiskenes tidsalder, så trykker du deg selv ned i selvmedlidenheten din, Da ser du ikke storhet i noen. Da ser du ikke vennlige fjes. Da ser du ikke medfølende øyne. Da kolliderer du og slår deg på alle. Og ser kun skotuppene dine.

Når jeg går gjennom gatene i byen, ser jeg opp. Jeg ser alt og alle jeg omgir meg med. Jeg forholder meg til dem. Jeg smiler inn i smilende øyne. Jeg nikker, jeg ler. Jeg har et vennlig fjes og medfølende øyne. Da går jeg utenom alle som er blinde for noen av idéene mine og ikke ser (og nå snakker jeg ikke om mennesker uten fungerende øyne, men de som har lukket sinnet sitt for inntrykk andre enn deres egne ulykkelige projeksjoner på både seg selv og resten av hva jeg oppfatter å være  hver vår fysiske inkarnasjon av Gud som jeg oppfatter det til at er den åndelige summen av alt og alle som finns i hele Skapelsen). Så jeg opplever å tiltrekke meg spesielt ville dyrs oppmerksomhet. Også i den form at de ikke skvetter unna når jeg forsiktig går forbi.

Siden like tiltrekker like, og vi derfor bare oppfatter den delen av den kollektive virkeligheten som vi selv i øyeblikket kan tillate oss å føle oss modne for, oppfatter ikke selvmedlidende mennesker sin egen eller andres storhet. Da ser de kun ulykke.

Slike mennesker, som ikke tillater seg å styre sine egne sinn, lar seg også lett besette av sjeler uten kropp; for dem er det faktisk flere av enn det er av oss. Mange av disse sjeler kan gjør mye godt med kroppene de lar seg invitere i, men andre kan tilsynelatende lage illusjonen om at de gjør stor skade.

Poënget er at så lenge du velger å tro at du ikke er Gud, er du det ikke heller. Og da kan heller ingen andre være det sett ut fra ditt synspunkt. Det er når du våkner opp til erkjennelsen av din egen storhet og udødelighet, at du gjenkjenner alt og alle andres som like verdige som deg.

Og siden jeg velger å huske hvem jeg er, og videre hva jeg er verd, har jeg ikke noe problem med å forholde meg til noen eller noe. Heller ikke kjønnssykdommer. Jeg bruker ikke kondom. Ikke for å være en livsfarlig rollemodell, men for å tillate meg å være meg selv, også på mine premisser. Vil du ikke pule meg uten kondom, ja da puler vi ikke. Så enkelt er det for meg. Jeg kan alltid finne noen som er enige med meg i resonnementene mine, og som heller ikke utsetter seg for «smitte» av noe slag. Smitte er en form for tro. En kollektiv tro som skaper sykdommer. Og har du intim sex med et menneske som tror han er smittet av noe farlig og jævlig, og som videre forventer at du skal velge det samme som han, vil du begå overgrep mot hans virkelighetsoppfatning, om du velger å bryte med troen hans om at du også skal være syk. Han er det jo, eier du ikke medlidenhet? Vil han kanskje tenke. Jeg vet ikke. Jeg styrer unna slike mennesker, for da slipper jeg å begå det overgrep det vil være å forandre hans tro på seg selv til noe stort, lykkelig, trygt og bra.

Det er jo jeg som vil være det. Kan jeg ikke tillate ham å med sin tro være sin egen skaper, likesom  jeg tillater meg å være min? Nei, ikke uten å begå overgrep mot hans virkelighetsoppfatning. Og da vil han oppfatte meg som fienden som han rettmessig må få tillatelse til å forsvare seg mot. Og da er jeg medskaper med ham om å gjøre ham om til et ondsinnet troll eller et farlig monster som projiserer nettopp dette bildet over på meg. Da blir jeg både ond og farlig i hans øyne. Han vil ikke la seg frelse av meg, like lite som jeg kan frelse noen annen heller. Ikke mot deres hellige frie vilje for dem. Jeg kan kun frelse meg selv. Kun de kan frelse seg selv, på sin måte. Jeg kan kun tillate meg å påvirke dem. Men ikke forandre noe i bevisstheten deres for dem. Det er overgrep, og da får jeg jo bare tifold igjen av det. Og det er jo slitsomt!

Derfor velger jeg den lettvinte veien med Gud. Da slipper jeg å bruke opp all min energi og alle mine surt oppsparte krefter til å arbeide mot noen eller noe. Ved for eksempel å lyve. Når jeg lyver, må jeg huske på alt jeg har sagt, samt til hvem, for ikke å risikere å «dumme» meg ut i «deres» øyne (mine egne øyne projisert over på dem :-)).

Når jeg tvinger noen til å sloss mot meg,  så tvinger jeg én – for meg alle like hellige – utgave av inkarnert Gud til å sloss mot en annen tilsvarende. Da tvinger jeg Gud til å sloss mot seg selv. Og som åndelig forankret og åndelig ett med alt og alle som forholder seg til meg i evihget, er det umulig for meg å betrakte sånn tankegang som produktiv.

Dét er overgrep, det!

Vi kaller det krig i praksis. Og sett ut fra mitt – for mange sikkert noe snevre – synspunkt så ser jeg en fredelig løsning på alle problem som folk måtte ha med noen eller noe annet som helst, sånn at vi kan komme til enighet. For det er såre enkelt når vi bare lar være å la oss såre av våre egne feilaktige fantasier om hverandre. For sånt går det jo ikke an å leve opp til for noen av oss!

2003.01.09: