Klikk for stort bilde

Karma (Sanskrit/old indisk) handling, skjebne, universell lov – der menneskets skjebne bestemmes av dets egne handlinger.

Artikkelen under er kopiert av BearCY, fra Alternativt NettverkNytt. Jeg har abonnert på Alternativt NettverkNytt i to år. Det er et fantastisk blad, som inneholder de forskjelligste slags artikler som faller inn under kategorien alternativt livssyn, medisin og levemåter. Det er et blad hvor leseren selv er nødt til å diskriminere hva en selv vil velge å tro på eller forkaste (svært forskjellig fra det ferdigfordøyde "Det Beste", med andre ord). Flere alternative trossamfunn, diverse sekter, vitenskapsmennesker og healere bidrar med artikler i tillegg til utmerkede journalister. Adressen er: "Alternativt Nettverk, Normanns gate 47 D, N-0655 OSLO" Abonnement for 12 måneder koster kr 200,- innenlands i Norge, eller kr 350,- som også inkluderer støttemedlemsskap. Her avskrift av en artikkel skrevet av Roald Pettersen i nr 1. i 1996:
Om udødelighet, karma og
reïnkarnasjon
Hver fjerde nordmann tror på reïnkarnasjon, hvilket er langt flere «enn man tidligere har trodd». Derfor er det også så stor interesse rundt hva vi kan få vite og forstå av tidligere liv, hvordan denne syklusen fungerer og hvilke lover som styrer den. Dette er noe vi ikke lærer om på skolen, og innen Kirken har det vært et mildt sagt kontroversielt (for ikke å si bannlyst) tema som helst forties. Denne artikkelen baserer seg på et foredrag av Roald Pettersen som var Alternativt Nettverks bidrag i det kristne dialogsentret Emmaus i Paulus kirke 1.11.95.
av Roald Pettersen

Jeg er udødelig. Dette er ikke bare noe jeg tror, men noe jeg opplever som et faktum. Vanligvis oppfatter jeg denne vissheten som en velsignelse, fordi den innebærer at jeg ikke er redd for døden. Dette har jeg også fått muligheter til å teste i mitt liv, for jeg har ved et par anledninger vært oppe i situasjoner der jeg har trodd at jeg var i ferd med å dø. Og da stemte teorien i praksis: Jeg opplevde bare befrielse og lettelse, sammen med en enorm trygghet – at jeg ikke hadde noe å frykte, at jeg endelig skulle få komme «hjem». For meg er det nesten umulig å forestille seg hvordan mennesker opplever sitt liv uten denne tryggheten og vissheten.

Livet og døden er to sider av samme sak. Hvis vi ser på naturen, er syklusene enda tydeligere: Om høsten kan vi se hvordan naturen visner bort og «dør». Men vi vet at den vil våkne til et nytt liv når vintersøvnen er over. Hvis vi forsøker å identifisere oss med et tre, for eksempel et epletre, kan vi tenke oss at treet gjennomlever en dødsprosess om høsten. Det har båret sin frukt og mistet sine blader som nå ligger der og visner bort. Kanskje treet har glemt det forrige året når det våkner til nytt liv neste vår. Men for oss er det det samme treet som våkner til nytt liv gang etter gang. Noen år bærer det mye frukt, andre år mindre, av og til blir det beskåret slik at det forandrer sin form. Men det er det samme treet.

I 1993 gjennomførte Diakonhjemmets høgskolesenter en meningsmåling som viste ganske oppsiktsvekkende resultater: Hver fjerde nordmann tror på reïnkarnasjon (se Nettverk Nytt nr 5 – 1994). En slik forestilling er altså langt vanligere enn de fleste tror, også enn hva jeg selv hadde trodd. I de fleste alternative grupper er det vanlig å ha reïnkarnasjon og karma som en integrert del av sitt livssyn. Selv kan jeg fornemme og huske fragmenter fra flere tidligere liv. For meg er ikke dette noe mer merkelig enn å huske at jeg i dette livet gikk på Gjøvik folkeskole – noe jeg ikke lenger kan bevise uten mye besvær. Hvis noen kommer og betviler dette faktum fordi de mener at det ikke er mulig å huske så langt tilbake, da er ikke jeg særlig motivert til å overbevise dem. Hvorfor skulle jeg gidde det? Jeg vet det jo.

Lett å latterliggjøre

Det er lett å latterliggjøre opplevelser av tidligere liv. Vi kjenner alle til historier om folk som tror de har vært Napoleon eller Cleopatra eller andre kjendiser, og i vårt miljø er slike påstander enda mer latterlige – selv om også de kan ha sin forklaring. Det kan dessuten være en fristelse å bruke reïnkarnasjon som en slags eskapisme eller unnskyldning for å slippe å ta ansvar for det livet jeg lever her og nå. Slike overdrivelser skal vi selvsagt være forsiktige med. Men av og til kan tidligere liv gi perspektiv og forklaringer til noe jeg opplever. Det jeg husker fra tidligere liv, er først og fremst hvilke feil og dumheter jeg gjorde, slik at dette neppe er ønsketenkning eller innbilning. Dessuten husker jeg essensen av det jeg har lært.

Det er også lett å latterliggjøre reïnkarnasjon og karma ut fra hvordan disse begrepene oppfattes og praktiseres i visse kulturer, for eksempel med det hinduïstiske kastesystemet, som jeg opplever som sterkt overdrevet og forenklet. I enkelte kulturer og religioner anses karma som en slags straff, at jeg risikerer å bli en hund eller noe annet uønsket i neste liv hvis jeg ikke er «snill gutt» og følger reglene. I disse kulturer fungerer karma bare som «riset bak speilet» på samme måte som trusselen om helvetes straff er blitt brukt som «riset bak speilet» i vår vestlige religiøse tradisjon.

Karmaloven

Enkelte alternativmiljøer har arvet oppfatningen av karma som straff, og man forbinder fenomenet med stress, prestasjonspress eller regnskapsførsel. Jeg oppfatter Karmaloven (eller «Loven om årsak og virkning») nærmest som en del av det guddommelige skaperverket, en naturlov på linje med tyngdekraften eller treghet. Disse lovenes hemmeligheter ble ikke avslørt og definert før ca år 1700 av Isaac Newton, og med stor motstand fra Kirken. I dag er disse lovene om tyngde, tiltrekning og akselerasjon selvfølgelige deler av fysikkpensum og en forutsetning for at vi skal kunne forstå og forvalte skaperverket på en best mulige måte. På samme måte kan vi også forsøke å finne ut hvordan Karmaloven fungerer. Jeg kan godt la være å tro på tyngdekraften, men den virker nå allikevel. Det er nyttig å lære seg hvordan den fungerer, slik at jeg ikke gjør noe så dumt som å hoppe utfor Galdhøpiggen, da faller jeg ned og slår meg i hjel – uten at dette er ment som noen straff fra skaperverkets side.

Min opplevelse av udødeligheten er at sjelen vokser og modnes fra liv til liv, og tiltrekker seg selvvalgte utfordringer som en hjelp i denne prosessen. Derfor vet jeg også at det er dumt å lure meg unna en utfordring, fordi den da vil komme tilbake i en annen form eller kanskje i et annet liv. Jeg har ikke lenger «problemer» men utfordringer som jeg forsøker å være takknemlig for. Når jeg klarer å oppleve en enhet – ikke bare med andre mennesker, men også med alt levende og den guddommelige skaperkraften, blir det utenkelig å ville skade andre eller gjøre noe annet enn velmente handlinger – jeg trenger ikke lenger noe «ris bak speilet» eller noen trussel om straff.

Karmaloven, eller Loven om årsak og virkning, finner jeg også støtte for i Bibelens ord: «Som du sår, så skal du også høste». Jeg opplever mangfoldet av udødelige sjeler som forskjellige fasetter av helheten.

Mer om karma og reïnkarnasjon
Stadig flere mennesker begynner å få kontakt med sin sjelsbevissthet og dermed også erindringer om at sjelen har manifestert seg på forskjellige måter gjennom flere tidligere liv. I denne artikkelen diskuterer vi nærmere de mekanismer som styrer liv, død og gjenfødelse, og hvordan kunnskap om dette kan brukes til en konstruktiv spirituell utvikling i det livet vi lever her og nå.
av Roald Pettersen

For nye lesere: I Alternativt Nettverk Nytt nr 1 – 1996, hadde vi en artikkel «Om udødelighet, karma og reïnkarnasjon». Her beskrev vi blant annet det vitenskapelige arbeid som er utført, samt meningsmålinger som viser at hver fjerde nordmann tror på reïnkarnasjon. Selv om dette ikke er noe bevis for at fenomenet eksisterer, finnes det altså en positiv interesse i store befolkningsgrupper.

Det spesielle med karma og reïnkarnasjon er at slike fenomen ikke krever tro. Enten er det slik, og da virker det for alle uten noen straff for folk som ikke har klart å tro. Men for oss som er så heldige å huske tidligere liv, blir det ikke lenger et spørsmål om tro. Når vi skal forsøke å beskrive fenomen som er uforståelig for vanlig menneskelig logikk, er det selvsagt viktig at vi bruker en god porsjon kritisk sans og sunn skepsis. Vi kan ikke gjøre stort annet enn å spekulere og stole på vår intuïsjon når det gjelder å finne element som vi kan bruke til noe praktisk og nyttig i våre liv og vår utvikling.

Flere dimensjoner

Det finnes mange systemer som forsøker å forklare karma og reïnkarnasjon. Siden vi her beskjeftiger oss med flerdimensjonale fenomen, har de fleste forklaringene noe riktig ved seg og kan brukes i spesifikke sammenhenger. En fin parallell her er de problemene som oppstår når vi skal projisere vår tredimensjonale jordklode ned til et kart på todimensjonalt papir: For et kart som skal brukes til å navigere fly eller skip, er det viktig at vinklene er korrekte, men da blir både størrelsen og formen på land og kontinenter forvrengt. Kart som gjengir landene og deres innbyrdes størrelse korrekt, har til gjengjeld feil vinkler eller kompassretninger.

For eksempel er det enkelte som hevder at det kan være forskjellige typer energi som manifesterer seg eller inkarnerer seg, og som tviler på om sjelen faktisk har en avgrenset identitet med en fellesnevner som går igjen i hver eneste inkarnasjon. I visse sammenhenger kan dette være en konstruktiv forklaring, men min egen opplevelse er at jeg husker meg selv som en klar identitet – selv om grensene til andre identiteter kan bli mer utvisket i et karmisk perspektiv enn hva de er på det fysiske planet. Samtidig virker det også sannsynlig at sterke sjeler etterlater seg «avtrykk» i den kollektive bevissthet som man lett kan få kontakt med: Napoleon var for eksempel en samlende skikkelse for sin epoke, og ved begynnende regresjonsarbeid får man ofte først kontakt med denne fellesenergien med en tilhørende opplevelse av å ha vært Napoleon. Ved videre regresjonsarbeid kan det imidlertid vise seg at vedkommende bare var en vanlig soldat i Napoleons hær. Slike «avtrykk» i den kollektive bevissthet kan også forklare fenomener som at en kvinne i Storbritannia kanaliserer Beethoven med automatskrift og produserer komposisjoner som er helt i Beethovens stil, til musikkforskernes store forbløffelse.

Det finnes også esoteriske system (for eksempel Martinus kosmologi) som beskriver hvordan vi begynner vår inkarnasjonssyklus som steiner, for deretter å fortsette som planter og dyr og til sist mennesker. Dette kan nok være fascinerende perspektiv – ikke minst fordi de gir en forklaring på hvordan hele skaperverket er besjelet. Selv kan jeg imidlertid ikke huske noen inkarnasjoner som sten, og synes derfor dette blir lite konstruktive spekulasjoner.

Den karmiske spiral

Ofte kan det også være konstruktivt å beskrive karmisk utvikling som en spiral: Vi beveger oss fremover og oppover, men kommer ofte tilbake til den samme problematikken som vi nå skal håndtere med mer modenhet.

Jeg synes heller ikke det er vanskelig å skille mellom det som er min uforgjengelige sjelsidentitet på den éne side, og på den annen side det som er Roald Pettersen i akkurat denne inkarnasjonen. Noe skal man jo velge når man først inkarnerer seg. At jeg denne gang har valgt å inkarnere meg på Toten i Norge som mann og skytte med en barndom som bidro til å farge min nåværende personlighet, blir mindre vesentlig for min egentlige identitet. Likeså at jeg har tendenser til å være tvangsnevrotiker og manisk depressiv, at jeg lider av høydeskrekk og storebrorskompleks – alt dette blir bare variabler som min sjelsidentitet har valgt akkurat denne gangen. Noen skal vi jo være, noen problemer og nevroser skal vi jo alle stri med. Utfordringen i et karmisk perspektiv er jo nettopp å kunne se forbi menneskers feil og svakheter, forbi maskene og rollene, å se at vi alle er stadig nye uttrykk for den guddommelige kraften, om vi våger å bruke et slikt uttrykk.

Vanndråpen

Systemet kan også sammenliknes med at lille jeg identifiserer meg med en liten vanndråpe som henger på et blad på et tre i skogen, og er redd for å falle ned og «dø», for da kan min identitet opphøre. Til slutt faller jeg ned og dør ikke, jeg er blitt forenet med mange andre vanndråper til en vannpytt. Så renner vi videre og er plutselig blitt en del av en lystig bekk som blir til en stor elv som til slutt renner ut i det mektige havet. Så kommer varmen og får meg til å fordampe, jeg er igjen blitt en vanndråpe som stiger opp til himmelen og blir en del av en sky, før jeg igjen faller ned som en vanndråpe som blir hengende på et blad i skogen. Hvis jeg får huske hele denne prosessen, behøver jeg ikke lenger være redd for å falle ned fra bladet og fortsette i min syklus.

«Mellomtilstanden»

I min første artikkel, nevnte jeg «mellomtilstanden» på sjelsplanet når vi ikke er inkarnert. Jeg kan erindre ganske mye fra en slik tilværelse, og opplever den som en nærmest paradisisk tilstand, der jeg kan få være helt og fullt i min sjels- eller gudsbevissthet uten de begrensningene som den fysiske kroppen medfører. Jeg kan også erindre at jeg i høyeste grad er aktiv med å vokse, lære og arbeide når jeg er i denne tilstanden. Derfor kan jeg ikke være enig med de esoteriske skolene som påstår at vi bare lærer noe når vi er inkarnert, eller at mellomtilstanden bare er en slags søvn eller ventetid på en ny inkarnasjon. I denne tilstanden er jeg min sjelsbevissthet, som går ut over menneskelige begrensninger som for eksempel kjønn og alder. Jeg tror at denne mellomtilstanden er det som av de kirke-kristne er blitt tolket som Himmerik eller Paradiset. En slik tilstand blir også bekreftet av utallige ut-av-kroppen-opplevelser, for eksempel ved Monroe-instituttet i USA (se artikkel om astralreiser i nr 3-96).

«Kjernegruppen»

I denne mellomtilstanden lever vi i det jeg kaller «kjernegrupper», ofte bestående av 7 sjeler som en slags «familie». Dette synes jeg kan være et nyttig bilde å bruke i mange sammenhenger, ikke minst fordi jeg har fått lov til å treffe flere fra min egen kjernegruppe som også er inkarnert nå, som bruker samme terminologi, som husker det samme som jeg, og som er enige om at vi faktisk må komme fra samme kjernegruppe. Foreløpig kjenner jeg til 4 av oss som er inkarnerte, muligens 5. Vi har inkarnert oss i forskjellige land og virker hver på vår kant av planeten med å gjøre omtrent den samme jobben. Noen av disse sjelene treffer jeg kanskje én gang i året, slik at vi kan utveksle erfaringer og støtte hverandre.

Tidligere var jeg også opptatt av at jeg hadde en viss evne til å kjenne igjen andre sjeler fra samme kjernegruppe. Det var en fellesnevner, en felles «frekvens» i deres aura eller energi som gjorde at jeg oppfattet dem som nesten identiske, eller bare forskjellige uttrykk for samme energi som jeg.

Kjernegruppen kan vi nærmest sammenlikne med familien her på menneskeplanet: Sjelene har forskjellig modenhetsgrad og erfaringer. Det er blant disse sjelene vi føler oss hjemme og trygge i «mellomtilstanden» når vi ikke er inkarnert. Vi utveksler erfaringer etter hver inkarnasjon, og gir hverandre gode råd når det gjelder valg av nye inkarnasjoner.

På samme måte som her på jorden er vi også på sjelsplanet medlemmer av flere forskjellige slags grupper eller «team» som ofte inkarnerer seg sammen for å arbeide med en spesiell problematikk eller utføre spesielle oppgaver for å drive utviklingen videre. Etter en slik inkarnasjon samles alle sjelene i gruppen for å utveksle og dele erfaringer. Siden avgrensningen mellom individene er mye mer åpen på sjelsplanet, kan vi faktisk gå inn og dele hverandres erfaringer der det er nødvendig. Dette gir nok en forklaring på at man kan få karmiske minner om at man har vært en historisk person som mer var den samlende figuren for den aktuelle historiske epoken.

Terminologien med en «kjernegruppe» er altså noe jeg synes er konstruktivt i visse sammenhenger, mens andre kan finne liknende system som også gir mening – for eksempel med begrepet «oversjel». Før eller siden blir vi også konfrontert med at lineær tid bare er en illusjon og en variabel i vår multidimensjonale virkelighet. Ofte må vi forsøke å projisere virkeligheten ned i lineær tid for å finne brukbare forklaringsmodeller som vi kan fatte, men vi ender lett opp med liknende problem som ved kartprojeksjonen. Kanskje eksisterer alle våre tidligere liv på én gang, men det blir sjelden konstruktivt å spekulere for mye over detaljene i slike perspektiv. En gang skal vi forhåpentlig fatte det igjen, når vi ikke lenger er begrenset av vår menneskelige tenkeevne.

«Standardinkarnasjoner»

I min første artikkel nevnte jeg også at den største overraskelsen ikke er å huske at man har levd én gang før, men mange. Antagelig har vi alle levd hundrevis eller tusenvis av inkarnasjoner tidligere med vekslende kjønn – enten vi husker dem eller ei.

Karmasystemet er som en utdannelse. På samme måte som vi skal lære oss en mengde forskjellige fag i løpet av skoletiden, skal sjelen gjennom mange forskjellige faser eller «standardinkarnasjoner» i sin utvikling. Antakelig har vi alle gjennomlevd rollen som dommer og urettferdig dømt, vi har vært undertrykkere og undertrykte, vi har vært maktutøvere og ofre. Vi har vært politi og røver, rik og fattig, berømt og mislykket, horer og horekunder, tiggere og omstreifere – slaver, slavehandlere, slave-eiere og slavedrivere.

Og ikke minst har vi alle opplevd å veksle mellom rollen som lærer og elev. Jeg mener selv at jeg har truffet igjen flere av mine lærere fra tidligere inkarnasjoner, denne gang som mennesker som er atskillig yngre enn jeg når det gjelder fysisk alder. Derfor har jeg fått muligheten til å gi tilbake noe av det de tidligere har lært meg, fordi jeg denne gang tilfeldigvis har rukket å lære litt mer – både når det gjelder kunnskap og erfaring. Men jeg behandler dem selvsagt med den samme respekt som tidligere, og opplever at de fortsatt har mye å lære meg. Stadig flere oppdager at det ikke er noen forskjell på lærer og elev, at en ekte lærer selv lærer like mye som de såkalte elevene, eller at terapeuten lærer like mye som klienten.

Jo mer vi åpner opp for en slik erkjennelse, dess bedre blir vår evne til å identifisere oss med andres skjebne, å utvikle innlevelse med andre mennesker: Det kunne har vært meg, noe liknende har jeg selv opplevd en gang. Erik Dammann nevner i intervjuet med Alternativt Nettverk Nytt (nr 3 – 96) nettopp innlevelse og medfølelse som en av de viktigste kvalitetene vi kan erverve oss. Det samme gjør mange buddhistiske retninger.

Den prostituerte

Som eksempel kan vi se litt nærmere på en av disse «standardinkarnasjonene», kanskje den som er mest provoserende og kontroversiell: Rollen som prostituert. For noen er det altfor utfordrende å tenke seg en slik mulighet – kanskje fordi det fortsatt sitter igjen en tendens til å dømme eller nedvurdere. Men siden dette faktisk kalles «verdens eldste yrke» er det jo temmelig sannsynlig rent statistisk at en god del sjeler må ha utøvet det. I flere av de gamle templene fungerte prestene og prestinnene nærmest som luksusprostituerte, kanskje var det slik de hadde evnen til å åpne opp for den besøkendes guddommelighet ved hjelp av en seksuell ekstase.

Denne formen for prostitusjon kan man faktisk velge å se på som en uselvisk tjeneste; at hensikten er å gi klienten noen kortvarige glimt av guddommelig lykke. Mange av prestene og prestinnene var også eksperter på å være «speil» for klientenes innerste ønsker, de kunne automatisk begynne å være den som klienten gikk og lette etter. Dette kaller jeg for «Lorelei-syndromet» etter det tyske sagnet om Lorelei som satt på sin klippe ved Rhinen og var så vakker at hun lokket elvebåtskipperne til å seile på grunn (noe de i et karmisk perspektiv sikkert lærte mye av). Jeg kjenner flere mennesker som lever i dag og har beholdt denne evnen og som faktisk bruker den med god samvittighet for å hjelpe folk med å åpne opp bevisstheten sin. Artikkelen om Maria Magdalena i forrige nummer viser også hvor viktig og kontroversiell rollen som den prostituerte alltid har vært.

Karmiske epoker

Jeg tror også at de fleste av oss har vært inkarnert i de fleste viktigste historiske epoker, ofte i grupper som følger hverandre og bidrar hver på sin måte til å bringe utviklingen videre. Noen av disse viktige epoker er:

«Judas-syndromet»

Mange fellestrekk kan konstateres når folk begynner å erindre noe fra Jesu tid. Også her er det vanlig at man først begynner å få kontakt med energien til en av de samleskikkelsene som har overlevd i vår nåværende Bibel, for eksempel en av disiplene. Johannes og Peter er mest vanlige, siden disse er skildret mest detaljert. Av kvinneskikkelser finnes det ikke så mange å velge blant, og mange får kontakt med den energien i den kollektive bevissthet som vi senere har begynt å kalle Maria Magdalena. Selv om den rent historiske Maria fra Magdalena ikke var noen «forhenværende synderinne», slik det hevdes i artikkelen i forrige nummer, kan vi vel alle ha nok å bearbeide som forhenværende syndere og synderinner. Flere kvinner får kontakt med energien til Maria, Jesu mor, i forbindelse med graviditet – kanskje fordi de begynner å kommunisere med det barnet de bærer og innser at alle sjeler er spesielle, at alle barn er «hellige barn».

En vanskelig lekse oppstår for folk som begynner å få mistanke om at de kan ha vært Judas. Alle har vi vel sviktet mange ganger, alle kan vi ha handlet slik at vi senere ble oppfattet som en forræder og utnevnt til syndebukk, alle kan vi føle oss uverdige til Jesu kjærlighet. Her synes jeg filmen «Jesus Christ Superstar» ga en interessant og nyansert skildring av Judas-skikkelsen og hvordan Judas handlet i beste mening.

Kontakt med slike samle-energier kan forstås som karmisk arbeid der man sakte, men sikkert får en dypere kontakt med sine inkarnasjoner i denne epoken. Minner om faktiske inkarnasjoner som individ har nesten alltid det til felles at man bare var en ganske vanlig person – og i dette tilfelle neppe fikk sitt navn med i Det Nye Testamente. Tallrike slike eksempler finner for eksempel blant kanaliseringene i boken Edgar Cayce og dødehavsrullene (Edgar Cayce on the Dead Sea Scrolls), som ble svært verdifull for meg.

Buddhistmunkinkarnasjonene

De fleste av oss har hatt mange inkarnasjoner som buddhistiske og hinduïstiske munker i Tibet, India og andre østlige land, enkelte har inkarnert seg der nesten hele tiden for å gi sitt bidrag til å vedlikeholde energibalansen i verdens utvikling. Nytt i dag er at temmelig mange av den sistnevnte gruppen nå har inkarnert seg i den vestlige verden. Dette gjør de som en del av planen om å forene østlig og vestlig religion, og for at vi i Vesten skal få tilgang til disse verdifulle tradisjoner. Dette kan nok også være en forklaring på at Tibet rører vårt hjerte så dypt og medfører så sterke reaksjoner når vi får høre om nye overgrep mot dette lille landet, som forlengst har fått lide nok.

Mange slike «østlige» sjeler kan vi kjenne igjen, man trenger ikke være særlig synsk for å kjenne igjen at mange vestlige buddhister har tibetanske trekk – både i auraen og i utseendet. Disse sjelene kan imidlertid ha problemer med å finne seg til rette i den vestlige verdens materialisme og stress, slik at noen av dem søker tilflukt i buddhistmiljøer eller Hare Krishnabevegelser.

«Det som skulle tilgis, har aldri skjedd»

Et av de viktigste virkemidler i bevisst karmisk arbeid er tilgivelsen. Tilgivelsens kunst blir utførlig beskrevet i boken «A Cource In Miracles» (finnes bl.a. på Tanum, Karl Johan til kr 293,-), og interesserte kan gjerne lete der hvis de vil vite mer. Det er tilgivelsen som kan løse opp hat, bitterhet og hevn – de verste elementer i menneskenaturen.

Som eksempel kan jeg nevne en hendelse i min egen prosess: Jeg fulgte «A Course In Miracles» et helt år sammen med en gruppe, og satte opp en liste over de mennesker jeg burde arbeide med å tilgi. Mine foreldre, min forhenværende kone og et par kolleger sto øverst på listen, som totalt inneholdt ca 30 navn. Mens jeg begynte å arbeide meg nedover listen, skjedde det éne mirakelet etter det annet. Det føltes som om sann tilgivelse har kraften i seg til mye mer enn det man tror man skal tilgi, i de fleste tilfelle innså jeg at det som skulle tilgis aldri hadde skjedd, og at det derfor aldri hadde vært noe å tilgi. Det føltes som om tilgivelsen virket nedover i hele min karmiske spiral og også kunne løse opp bitterhet og vanskeligheter jeg hadde hatt i tidligere liv. Da jeg endelig var ferdig med nummer 3 på listen, kunne jeg ikke lenger huske hvilke andre navn som hadde stått på den. Alt var allerede tilgitt. Det var et sant mirakel.

Her må jeg imidlertid skyte inn at Mirakelkurset og liknende filosofier lett kan misforståes dithen at vi forsvinner bort i mental fornektelse av selve menneskenaturen. Aggresjon er en del av menneskenaturen. Dette må jeg anerkjenne, slippe til og integrere, ellers blir det ikke konstruktiv selvutvikling. Men jeg behøver ikke la min aggresjon gå ut over andre, jeg behøver ikke leve den ut slik at jeg sårer dem som er svakere enn jeg selv. Aggresjon kan leves ut ved å slå i puter eller madrasser, i psykodrama eller sammen med en terapeut. Den kan jobbes bort eller oppfattes som en energi man kan transformere til bruk i konstruktivt arbeid. På samme måte kan man anerkjenne og transformere menneskenaturens energier som for eksempel sinne og sjalusi, ved at jeg tar ansvar for det selv og ikke lar det gå ut over andre. Nå synes jeg det er gøy å være sjalu.

Finnes det rettferdighet?

På alternativ-senteret Stjärnsund i Sverige hadde jeg i lengre tid stadig kommet opp i situasjoner som jeg opplevde som urettferdige. Til slutt oppsto det en tilspisset situasjon der jeg følte meg urettferdig ydmyket foran en større forsamling mennesker, men nå kjente jeg igjen mønsteret. Min tidligere reaksjonsmåte ville ha vært å mobilisere hele mitt mentalforsvar for å rettferdiggjøre meg selv og forklare min side av saken for forsamlingen. Denne gangen klarte jeg å bryte dette mønsteret, og valgte i stedet å bare være i følelsene mine, slo hendene for ansiktet og begynte å gråte stille. Jeg falt ned i en slags dyp meditasjon der jeg opplevde en hjelpeløs tomhetstilstand som jeg kaller «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Og jeg stilte et klart spørsmål om hvorfor jeg måtte oppleve så mye urettferdighet.

Da kom et lysvesen til meg og ga et klart svar: «Fordi du skal lære å tåle det». I denne aha-opplevelsen kunne jeg plutselig fatte at urettferdighet bare er noe som finnes, noe vi må lære oss å leve med. For de av oss som klarer å bruke Jesus som et forbilde eller eksempel, kan det være en trøst å huske at det var nettopp denne leksen han også måtte lære fremfor noen: Å tåle urettferdigheten. Dette opplevde jeg altså mens jeg satt og gråt stille med hendene foran ansiktet. Etterpå fikk jeg til min store overraskelse vite at jeg hadde vunnet alles sympati ved å reagere som jeg gjorde, noe som neppe ville ha skjedd hvis jeg hadde gått i selvforsvar. Min konklusjon på denne opplevelsen er at Gud nok er rettferdig, men at urettferdighet oppstår blant mennesker akkurat som ugress – dette er noe vi aldri blir kvitt. Kanskje kan vi bruke mye energi på å luke ugresset bort fra en hage, men vi kan også lære oss å leve med ugresset når det får vokse vilt.

Venner fra tidligere liv

Selv har jeg vært så heldig å treffe igjen mange sjeler som jeg kan kjenne igjen fra tidligere liv, og denne opplevelsen har vært gjensidig. Sammen har vi kunnet gå tilbake og gjenoppfriske gamle minner, som oftest med en sunn skepsis slik at vi også kan kontrollere hverandre. Men ofte er det slik at vi kan fylle ut hverandres huller i hukommelsen og få et mer komplett bilde. Atter igjen er det ikke bare hyggelige ting som kommer opp, noe som gjør ønsketenkning temmelig usannsynlig. Selv om en psykolog vil kunne avfeie dette som «negativ ønsketenkning», synes jeg det gir en ekstra kvalitet til spirituelt arbeid når jeg får innsikter som ikke behager mitt nåværende ego.

Møtet med en slik sjelevenn, gir en opplevelse av umiddelbar kontakt og trygghet, følelsen av at man har kjent hverandre bestandig og kan ha full tillit til hverandre. Første gang man opplever et slikt møte, kan det bli fullstendig overveldende. Hvis de øvrige variablene stemmer (som kjønn og alder), må man begynne å ta i bruk ord som «skjebne» og «tvillingsjel» fordi dette er noe så nytt og så stort at det går ut over rammene for tidligere erfaringer. Men her skal man være forsiktig: Det er slett ikke sikkert at vi skal gifte oss igjen denne gangen, selv om vi har vært det før. Det er slett ikke sikkert at møtet er ment som noe annet enn en bekreftelse på at vi har sørget for å ha støtten fra tidligere venner rundt oss når vi inkarnerer på nytt. Jeg har sett flere eksempler på at folk mistolker et slikt møte og hopper rett opp i ektesengen – bare for å falle tilbake i gamle karmiske mønstre og starte om igjen på konflikter som de tidligere har løst og egentlig skulle ha vært ferdig med.

Enda mer overveldende blir det når man møter sin sjelevenn nummer to, for dette åpner jo muligheten for at det kan være enda flere. Hvis man da allerede har tatt i bruk ordet «tvillingsjel», får man virkelig problemer med terminologien. Jeg har fortsatt ikke hørt om «trillingsjeler», men nå har jeg jo lansert den idéen, så nå får vi se om den slår an…

Tvillingsjelen

Jeg er altså temmelig skeptisk til begrepet «tvillingsjel» fordi det er ganske mye misbrukt. Det finnes esoteriske system som forsøker å forklare hvordan vi opprinnelig atskilles fra Gud som sjeler eller monader, og at denne monaden egentlig består av to halvdeler som inkarnerer seg hver på sin kant for å høste mest mulig erfaring i den fysiske dimensjonen før man igjen forenes til én sjel og opplever syntesen av erfaringene. Slike forklaringer kan nok også være spennende hjernegymnastikk, men de er sjelden særlig nyttige.

Til tross for denne skepsisen har jeg opplevd såpass mange overveldende og merkverdige møter at jeg bruker ordet «tvillingsjel» i mitt internspråk. Jeg tror faktisk at jeg har truffet min egen, og har innsett at vi skal virke hver på vår kant for å spre vår energi mest mulig. Jeg gror også at i hvert fall ett av mine vennepar er tvillingsjeler som har fått lov til å treffe hverandre, gifte seg med hverandre og arbeide sammen for Guds plan i dette livet – som en belønning, som avslutter en lang rekke inkarnasjoner hver for seg.

Praktisk anvendelse

Hvordan kan vi bruke et karmisk perspektiv i praksis i vår spirituelle hverdag? Først og fremst er det viktig å leve med den innstillingen at jeg forsøker å gi ut det aller beste og vite at alt som jeg sår, skal jeg også høste. Jeg tar eget ansvar for alt som har skjedd meg: Jeg har selv valgt mine utfordringer for at jeg skal vokse av dem. Jeg kan også velge hvilke utfordringer jeg skal arbeide videre med.

En annen viktig innsikt er å være hos dem vi har valgt å ha nær oss i dette livet: Familie, barn, kolleger og alle vi treffer i vår hverdag. Disse gir oss de fleste og mest verdifulle utfordringer vi har valgt, og det er sjelden noen konstruktiv løsning å flykte bort fra dem ved å reise bort for å gå på spennende kurs. I en vanskelig situasjon kan vi alltid løfte oss opp på et spirituelt plan og spørre: Hva skal jeg lære av dette? Hvorfor skjer dette? – i stedet for å automatisk bli bitter og spørre «Hvorfor skulle dette skje med akkurat meg?» Jeg tror at bitterhet, hevn og gjengjeldelse er noe av det mest effektive til å holde tilbake vår karmiske utvikling, siden vi må bruke så mye energi på å bearbeide slike følelser hvis de først får feste seg. Jeg unngår også å dømme så sant jeg kan, for jeg opplever en utrolig kraft i Jesu ord: «Døm ikke, for at I ikke selv skal dømmes». Etter de samme normer som jeg dømmer andre, vil jeg måtte dømme meg selv. Eller, som det heter i Draumkvædet:


Bikkja bite og Ormen stinge, og Stuten stend og stangar;
der slepp Ingen yvi Gjallarbrui som feller Domane vrange.

«Karmafeller»

Jeg gjenkjenner gamle karmamønstre som jeg har opplevd tidligere: En situasjon som jeg ikke vil risikere å komme opp i igjen. Her har jeg opplevd ganske mye merkelig for eksempel i forbindelse med biler: Å kjøpe eller selge biler mellom venner, eller å låne eller låne bort biler som senere blir skadet. Men dette kan være forskjellig fra person til person. I en slik situasjon har jeg min fulle rett til å bruke min frie vilje og velge noe annet.

Enkelte personer opplever jeg også som «dårlig karma» eller karmafeller: Det virker som om visse sjeler har den spesielle funksjon at de skal stelle til flest mulige utfordringer for andre – kanskje for folk som ikke allerede har nok av problemer eller utfordringer i sin hverdag. Slike mennesker har jeg lett for å kjenne igjen, og i slike situasjoner har jeg min fulle rett til å bruke min frie vilje: Jeg har faktisk mer enn nok av utfordringer som jeg allerede har, og kan derfor velge å styre unna; velge å unngå kontakt med slike personer.

Dødsprosessene

I alternative miljøer blir det stadig større interesse for selvarbeid med det vi kaller dødsprosesser, det vil si at biter av egoet eller personligheten må dø bort for å gi plass til noe nytt slik at vi stadig skal vokse. Selve betegnelsen henspeiler på dødsprosessen, slik den beskrives i nærdøden opplevelser: At man ser hele sitt liv passere i revy som en videofilm på hurtigspoling, man ser de viktigste utfordringene og forstår når man unnlot å gjøre det riktige eller når man begikk en feil. Selve essensen, eller syntesen, av det man skulle lære i et liv, blir på denne måten tilgjengelig i selve dødsøyeblikket. Ved å arbeide bevisst med slike dødsprosesser kan vi vokse utrolig effektivt, fordi vi kan få samme effekt som fra flere inkarnasjoner inn i ett menneskeliv. Men her må jeg også gjenta mine tidligere advarsler mot å bli for ambisiøs i sin spirituelle utvikling, samt en advarsel vi hadde med i artikkelen om rusmisbruk og spiritualitet (nr 6 – 95): Dødsprosesser er aldri morsomme!

Om å bryte karmamønstre

Enkelte buddhistiske retninger anser Karmasystemet som et fengsel vi skal forsøke å bryte ut av. Dette er jeg ikke helt enig i. Jeg forsøker å være takknemlig for det livet jeg har fått her og nå, og gjøre det beste ut av det. Jeg har opplevd at det er mulig å få kontakt med gudsbevisstheten som menneske. I slike stunder er jeg allerede «frelst», jeg har klart å hente Himmerik ut på Jorden og behøver ikke lenger lengte etter eventuelle senere belønninger i Paradiset eller søke nirvanatilstander.

Men vi kan begynne å frigjøre oss fra de gamle karmamønstre som mange mennesker bare følger sløvt og ubevisst i generasjon etter generasjon: Vi kan velge å bryte ut av mønstrene, under forutsetning av at vi har lært oss å gjenkjenne dem. Her kan jeg fortelle et eksempel fra min egen prosess:

Da min sønn var i 4-årsalderen, hadde jeg en plutselig oppvåkningsopplevelse der jeg kunne betrakte meg selv og mitt eget handlingsmønster utenfra. Jeg innså at jeg bare gikk rundt og kjeftet på ham, akkurat slik min mor hadde gjort mot meg: «—Ikke gjør ditt, ikke gjør datt, fy deg, sånn skal du ikke gjøre, kom hit, gå ikke dit, var det ikke det jeg sa – ja nå kan du bare ha det så godt!» Jeg ble skikkelig flau over at jeg ikke hadde gjennomskuet dette tidligere, jeg visste jo så inderlig godt at et barn først og fremst trenger støtte og anerkjennelse. På denne måten kan nok de fleste mennesker la seg lure til å bare føre foreldrenes mønster videre til barna i generasjon etter generasjon.

På samme måte merket jeg også tendenser til å ville nekte min sønn det min egen far ikke ga meg, som en slags trass- eller gjengjeldelsesaksjon. I mitt eget tilfelle fikk jeg altså en mulighet til å bryte dette: Jeg bestemte meg for å forsøke å gi min sønn – for det første: Selvsagt alt det gode jeg selv hadde opplevd i min egen barndom, og dernest alt det jeg selv hadde savnet i min egen barndom. På denne måten fikk jeg det egentlig tilbake selv, jeg fikk helet mange sår fra min egen barndom og ble et helere menneske. Jeg opplevde at forskjellen på det å gi og det å få ble visket ut. Men jeg har det fortsatt vondt når jeg hører en mor eller en far som går slik og kjefter på sitt barn – for eksempel i butikken, for jeg synes jeg kan høre mange generasjoners nedarvede mønstre i det som skjer.

Når vi begynner å arbeide bevisst med karmisk perspektiv i vår spirituelle utvikling, kan det virke som om tiden går fortere. Vi kaster ikke lenger bort tiden på å kjøre rundt og rundt i de samme gamle karmamønstre, men forsøker å velge våre utfordringer bevisst. Dermed vokser vi også mye raskere og kan oppleve en positiv snøballeffekt: Det begynner med innsikten om at jeg i løpet av det siste året har vokst mer enn jeg har gjort tidligere i hele mitt liv. Deretter kan man få opplevelsen av å ha levd en hel inkarnasjon i løpet av den siste måneden, uken eller dagen. Vi kan komme oss ut av Platons hule, vi kan se forbi maskene og oppleve hverandre i gudsbevisstheten. Lykke til!

Denne artikkelen er en videre bearbeidelse av et foredrag holdt av Roald Pettersen på «Møtepunktet» i Alternativt Nettverks lokaler den 21. mai 1996 (Normanns gate 47 D, 0655 OSLO, 22 676 201; fax: …-204).

Alternativr Nettverk Nytt
(De fleste artiklene gjennom denne pekeren er på engelsk)

Noen visdomsord:

«Den som ikke kan føre sitt regnskap over 3000 år,
lever fra hånd til munn.»
                                 Johann Wolfgang von GŒTHE.

«Den som kun tar spøk som spøk og alvor kun alvorlig,
han og hun har faktisk fattet begge dele dårlig.»
                          Gruk av Kumbel (Piet HEIN 1905-1996).

Problems worthy of attack,
prove their worth by hitting back.
                        Grook by Kumbel

 Here is a fact
that should help you fight a bit longer:
Things that don’t actually kill you outright
make you stronger.
                                   Grook by Kumbel

The road to wisdom?
Well, it’s plain,
and simple to express:
Err and err,
and err again
but less and less,
and less!
                          
Grook by Kumbel

«The perfect way is only difficult
for those who pick and choose»
                                            The Dalai Lama

«Elsk som om du aldri har latt deg såre,
syng som om ingen lytter,
dans som om ingen ser deg
og lev som om Himmerik er her på jorda»

Karmaloven English speaking, click here!

Karma (Sanskrit/old indisk) handling, skjebne, universell lov – der menneskets skjebne bestemmes av dets egne handlinger.

Å være intelligent er ikke det samme som å være hensynsløs; selv om vår perverse kultur ynder å fremstille intelligente mennesker som ondskapsfulle avvikere. Buddha er ingen avgud du kan tilbe: Kun en trygg rollemodell du kan kopiere og lære av om du ønsker det. Likesom Jesus Kristus også er det.

All den tid vi pliktskyldigst følger Janteloven (har selvdestruktiv tro), lever vi et smertefullt, slitsomt og kort liv. Krever vi at alle andre evige guder også følger den, er vi perverse imperialister som begår utilgivelige overgrep, som vi lar oss tvinge til å sone karma for. :o)

—Først når du har begynt å følge Karmaloven, går det etterhvert opp for deg hva den handler om; da får du nemlig oversikt over sammenhengen i alt du skaper. Før du følger den, har du ikke sjanse til å skjønne bæret av den; da slår du deg jo bare på alle tilfeldighetene du skaper. ;o)

I den buddhistiske lære sier Karmaloven bare dette: «For hver hendelse som skjer, vil det følge en annen hendelse hvis eksistens ble skapt av den første, og denne andre hendelsen vil være behagelig eller ubehagelig ettersom årsaken var dyktig eller udyktig utført.» En dyktig utført hendelse er én som ikke medfører begjær, motstand eller villfarelse; en udyktig utført hendelse er én som er forbundet med en hvilken som helst av disse tre. (Hendelser er ikke dyktige i seg selv, men blir kalt så kun i kraft av den sinnstilstand som inntreffer sammen med dem.)

Derfor sier Karmaloven at ansvar for udyktig utførte handlinger blir født av personen som begår dem.

La oss ta et eksempel av en serie hendelser. En ubehagelig følelse opptrer. En tanke dukker opp i sinnet og sier at kilden til ubehaget var en person. (Denne tanken er en villfarelse; enhver avgjørelse basert på denne vil derfor være udyktig utført.) En tanke dukker opp i sinnet og sier at en tidligere følelse av ubehag fulgte denne samme personen. (Denne tanken er en videre villfarelse.) Dette etterfølges av en forsettelig avgjørelse om å uttale ord som vil skape en ubehagelig følelse i det som oppfattes som en person. (Denne avgjørelsen er en fiendtlig handling. Av alle hendelsene beskrevet hittil, vil kun denne kalles et karma.) Ord blir varsomt plukket ut med håp om at de når de høres vil medføre smerte. Ordene uttales høyt. (Dette er utførelsen av avgjørelsen om å være fiendtligsinnet. Den kan også klassifiseres som en type karma, selv om den rent teknisk sett er et sen-karma.) Der er en synsfølelse av rynkede bryn og nedadgående munnviker. En tanke dukker opp i sinnet som forteller at den andre personens ansikt er sint. En tanke dukker opp i sinnet som forteller at den andre personens følelser ble såret. Der er en følelse av jublende glad lykke og tilfredshet ved kunnskapen om at man har skåret mål gjennom å gi et ødeleggende muntlig slag. Tilslutt (kanskje mye senere) kommer en ubehagelig følelse av anger, kanskje i form av en følelse av frykt (fullstendig mangel på betingelseløst kjærlig oppmerksomhet) for at den oppfattede fiende kan ta igjen, eller kanskje i form av samvittighetsnag over å ha handlet oppfarende som et umodent barn, og håper at ingen vil huske denne barnslige handlingen. (Denne anger eller frykt er den ubehagelige modningen av karmaet; den udyktige avgjørelsen om å påføre smerte gjennom ord.)

Om der ikke er noen personer i det hele tatt, der er ikke noe selv eller andre. Der er ingen forskjell mellom smerte man oppfatter direkte (som vanligvis kalles ens egen smerte) og smerte som oppfattes gjennom innblanding (vanligvis kalt en annen persons smerte). Enten smerten kjennes direkte eller indirekte, er det enten en trang til å undertrykke den eller dyrke den. Enten gleden kjennes direkte eller indirekte, er det enten en trang til å ernære den eller til å undertrykke den. I vanlig forstand når vi snakker om begivenheter personlig, er trangen til å undertrykke smerte og til å ernære glede kjent som etisk eller dyktig eller (om du vil) god. Trangen til å ernære smerte og undertrykke glede er tilsvarende kjent som udyktig, uetisk eller ond.

Å være fullt etisk sies å være umulig for de som skiller mellom en selv og andre, og som viser fortrinn for det oppfattede selv over de oppfattede andre; for slik oppfattelse hindrer fullstendig ansvarsfølelse. Å være fullstendig etisk er mulig kun for de som innser at alle personer er tomme; som betyr at de er blottet for personliggjøring.

Selv velger jeg å formulere Karmaloven slik (forutsatt at Gud = Alt + Alle):

Av alle følelser jeg gir til hvem som helst (av Gud), får jeg automatisk tifold igjen av eksakt den samme følelsen fra alt og alle andre (deler av Gud) som forholder seg til meg, på sin måte igjen. Så hvorfor skulle jeg da gidde å gjøre mot deg noe du ikke vil? Forteller du meg grensene og lystene dine med ord, gir du meg plutselig forutsetningen som gir meg anledning til å respektere dem; også innenfor dine egne premisser! :o)

www.bearcy.com

External Link!

You are visitor number:
Du er besøkende nummer:
External Link!
since Friday, the 27th of December in 1996.
Only new visits are counted; no reloads are registered.
This site contains 250 Mb and is updated frequently.

siden fredag, den 27. desember i 1996.
Oppfriskninger av sidene registreres ei.
Dette nettstedet inneholder 250 Mb og blir oppdatert jevnlig.

www.bearcy.com

The Law of Karma Norsktalende, klikk her!

Karma (Sanskrit/ancient Indian) action, destiny, universal law—where man's destiny is decided by his or her own actions.

In Buddhist teaching, the law of karma, says only this: «for every event that occurs, there will follow another event whose existence was caused by the first, and this second event will be pleasant or unpleasant according as its cause was skillful or unskillful.» A skillful event is one that is not accompanied by craving, resistance or delusions; an unskillful event is one that is accompanied by any one of those things. (Events are not skillful in themselves, but are so called only in virtue of the mental events that occur with them.)

Therefore, the law of Karma teaches that responsibility for unskillful actions is born by the person who commits them.

Let's take an example of a sequence of events. An unpleasant sensation occurs. A thought arises that the source of the unpleasantness was a person. (This thought is a delusion; any decisions based upon it will therefore be unskillful.) A thought arises that some past sensations of unpleasantness issued from this same person. (This thought is a further delusion.) This is followed by a willful decision to speak words that will produce an unpleasant sensation in that which is perceived as a person. (This decision is an act of hostility. Of all the events described so far, only this is called a karma.) Words are carefully chosen in the hopes that when heard they will cause pain. The words are pronounced aloud. (This is the execution of the decision to be hostile. It may also be classed as a kind of karma, although technically it is an after-karma.) There is a visual sensation of a furrowed brow and downturned mouth. The thought arises that the other person's face is frowning. The thought arises that the other person's feelings were hurt. There is a fleeting joyful feeling of success in knowing that one has scored a damaging verbal blow. Eventually (perhaps much later) there is an unpleasant sensation of regret, perhaps taking the form of a sensation of FEAR ("False Evidence Appearing Real" or defined as "total lack of unconditional loving attention") that the perceived enemy may retaliate, or perhaps taking the form of remorse on having acted impetuously, like an immature child, and hoping that no one will remember this childish action. (This regret or fear is the unpleasant ripening of the karma, the unskillful decision to inflict pain through words.)

If there are no persons at all, then there is no self and no other. There is no distinction between pain of which there is direct sensual awareness (which is conventionally called one's own pain) and pain that is known through inference (conventionally called another person's pain). Whether pain is known directly or indirectly, there is either an urge to quell it or an urge to cultivate it. Whether joy is known directly or indirectly, there is either an urge to nourish it or to quell it. In the conventional language of speaking of events personally, the urge to quell all pain and to nourish all joy is known as being ethical or skillful or (if you like) good. The urge to nourish pain and quell joy is known as being unskillful, unethical or bad.

Being fully ethical is said to be impossible for those who make a distinction between self and other and show preference for the perceived self over the perceived other, for such perceptions inhibit being fully responsive. Being fully ethical is possible only for those who realize that all persons are empty, that is, devoid of personhood.

BearCY's GayMaze --- Password Protected Link! BearCYs Adresseside BearCYs Homse-Labyrint --- Passordbeskyttet Peker!
BearCY's HomoSite Innhold BearCYs HomseNettsted

BearCY's HomoSite: Mix of Pantheïstic Enlightenment with Gay Pornography.

OnLiner!